Det er litt vemodig at en epoke snart er over.
Hva skal man si?
Det har vært himmel og helvete.
Høyt opp og langt ned.
Mest himmel.
Fra å ha et utrolig harmonisk liv hjemme kom jeg til en verden der dagliglivet var fullt av utfordringer og magiske opplevelser. Et liv der man går fra bunn til topp, og omvent, på en og samme dag.
Catherine Taylor, som jeg tidligere har postet et helt avisinnlegg fra, beskriver det best:
"Living in India is like having an intense but insane affair.
But she has taught me things. She has taught me to be brave, bold, independent, sometimes even fierce and terrifying. She has taught me to walk in another man's chappals, and ask questions a different way when at first the answer is no. She has taught me to accept the things I cannot change. She has taught me that there are always, always, two sides to every argument. And she was kind enough to let me come and stay.
She hugs me, she punches me, and she hugs me again."
Jeg har aldri tidligere bodd et sted der det å fortelle folk hvor landet ligger er måten å overleve på.
Det tok meg litt tid på komme over innlært høflighet og tanken på at man ikke vil såre andre menneskers følelser. Men etterhvert finner man ut at det er den eneste måten man får gjennomført ting på. Det er selvfølgelig lettere å være "uhøflig" mot en taxi- eller rikshawsjåfør, enn butikkmannen man hilser på hver uke, eller feks husverten.
Men jeg fikk nettopp bevist at det selv ikke mot disse lønner seg med høflighet.
Jeg har nemlig i snart et år bodd i en leilighet der cicternen på do brukte opp til en time på å dryppe seg full, der røret under vasken på kjøkkenet var 40cm for kort så alt vannet fra vasken gikk på gulvet, osv. Listen er lang.
Hvorfor jeg bodde der? Fordi jeg ikke visste bedre da jeg kom. Det var ingen som kunne si meg noe om hvilket nivå jeg kunne forvente, og om hvilke muligheter som fantes. De andre leilighetene jeg ble vist var verre, så jeg tok det jeg trodde var det beste.
Hvorfor jeg ble værende? Fordi jeg likte nabolaget og plasseringen, og så var det pes å flytte. Pluss at jeg liker å bo alene, og alternativet hadde nok blitt kollektiv. Og så er det jo utrolig hva man blir vant til.
Uansett så har jeg kjempet et lite slag om gangen, og gradvis fått gjort små forbedringer i leiligheten.
Men doen og vasken på kjøkkenet fikk jeg ikke fikset. Jeg har kommet både med konstruktive argumenter og bønnfaling. Men ingenting har hjulpet. "Not possible, madam"
Helt til en dag for noen uker siden, da husverten for ørtende gang spurte om jeg ville være så snill å anbefale leiligheten til folk på jobb og andre jeg kjente som kunne være interessert. De andre gangene har jeg vært høflig og sagt "ja, vi får se...". men denne gangen orket jeg bare ikke det. Så jeg sa det som det er. "Beklager, jeg kommer dessverre ikke til å anbefale noen å bo her fordi standarden er for lav i forhold til hva de fleste vestlige ønsker og forventer".
Damen ble litt paff, tror jeg. Og jeg fikk umiddelbart dårlig samvittighet.
En uke senere var det meste fikset.
Helt utrolig. Klarte nesten ikke å bli glad.
Nesten.
Og sånn er det med alt. Ting ordner seg til slutt. Og alt. Absolutt alt. Er mulig å få til i Delhi. Man må bare ha tid, tålmodighet og evnen til å stille de rette spørsmålene. Får du nei; omformuler, og du er nesten garantert å få et helt annet svar.
Skal du ha noe gjort: forklar i detalj. Og da mener jeg ned til aller minste detalj. Gjerne flere ganger. Og vær sikker på at de har forstått hva du mener. Da får du det sånn som du vil ha det. I alle fall på tredje forsøk.
Kanskje.
Uansett hvor man bor er det mest hverdager.
Man har dager der det skjer masse, og dager der man ikke gjør noe som helst.
Den største forskjellen på å være her og hjemme, sånn sett, er at hvis jeg ser etter, så er selv den gråeste hverdagen her fylt med små magiske øyeblikk.
Som den dagen da jeg hadde hatt verdens kipeste dag på jobb, kranglet med rikshawsjåføren om prisen og var i grunnen bare drittlei hele Delhi. Da det begynner å regne og det over veien løper en stor sikh med rosa turban og en pitteliten knall gul barneparaply. Plutselig er alt godt igjen.
Magisk.
Eller en annen dag, da jeg bare var trøtt og lei etter jobb. Det var alt for varmt ute.
Og da mener jeg så varmt at du bare blir sliten og grinete. Og så kjøpte jeg en mangois som jeg spiste mens jeg plutselig la merke til palmene like ved, og jeg kom til å tenke på den gangen i Lisboa da jeg sa til Lene at jeg skulle ønske at jeg en gang kunne bo i en by med palmer.
Og akkurat da kom det tre aper og satte seg for å spise fra en busk like ved.
Magisk.
Eller den dagen når jeg skulle få sydd meg dongerijakke og ble sendt ut på en knappejakt som endte i et fantastisk eventyr i en annen verden. Det var samme dagen jeg ble invitert på ettermiddagsøl på en takterasse, og festen varte til lenge etter det hadde blitt natt.
Magisk.
Og shopping. Jøjje meg så glad jeg kan bli av å shoppe. Noen ganger er det som om man har dødd og kommet til shoppinghimmelen.
Absolutt litt magisk.
I tillegg til hverdagsmagi så er det jo selvfølgelig alle turene.
Turer der jeg har truffet rare, fine og hyggelige mennesker som smiler og får meg til å føle meg som den første og beste turisten de noen gang har truffet. Som tar seg tid til å stoppe opp og si "Where you from, madam?", for så å bare stirre, smile og kanske ta meg forsiktig på armen. Hvis de tør. Og når jeg da spør om jeg får ta et bilde, stiller de seg opp med den største andektighet. Gjerne litt fnisete. Spesielt når de får se bildet.
Stor stas.
Spesielt for meg.
Helt magisk.
Det har vært mange nedturer også.
Høsten ble en veldig lang nedtur der jeg fikk et innblikk i det indiske helsevesen på en måte som jeg ikke hadde forutsett eller ønsket at jeg skulle få.
Og så er det alle de små hverdagshendelsene når ting bare ikke fungerer uansett hvor mye håndtverkeren later som om han har fikset det.
Og de gangene der noen faktisk prøver å hjelpe, men jeg bare ikke forstår hva de sier. Eller så forstår jeg ordene, men ikke meningen. Utrolig frustrerende.
Og alle de gangene der jeg vet at ting lar seg gjøre, men jeg likevel kun får svaret: "Not possible, madam"
Indere generelt er ikke opplært til å tenke selv. De er lite løsningsorientert. Og langt i fra kreativ. Går det ikke på første forsøk, så er det rett og slett ikke mulig.
Noen ganger er det så frustrerende at jeg bare har lyst å skrike. Og noen ganger er det så frustrerende at jeg faktisk brøler. Helt sant. Og det er ikke bare meg, altså. Alle har det sånn.
Men poenget er at uansett hva som skjer så kommer jeg så utrolig fort opp igjen. Og selv om jeg for et øyeblikk siden forbante hele Delhi og India og alt sammen, så skal det utrolig lite til før jeg igjen husker hvorfor jeg dro. Og hvorfor jeg ble. Og ikke minst. Hvorfor jeg elsker India.
India har bokstavelig talt brutt meg ned og bygget meg opp igjen.
Fått meg til å skrike i regnet. Og smile, til jeg nesten fikk gangsperr i ansiktet.
India har kastet meg ut i utfordringer jeg aldri kunne forutsett. Og gitt meg fantastiske opplevelser.
Jeg hadde nesten ikke trodd at det gikk an å bli så ufattelig frustrert og så utrolig lykkelig på samme dag.
Det er en klisje at man skal dra til India for å finne seg selv. Og det var ihvertfall ikke derfor jeg dro. Jeg dro for å finne India. For å gjennoppleve det fantastiske landet jeg besøkte i 2004.
Men det skjer noe med alle som er her, tror jeg.
Jeg må helt ærlig si at jeg synes jeg var utrolig tøff som dro. Kjempestøtte fra mange i familien, venner og kolleger hjalp masse. Men det var jeg som pakket, leide ut leilighet og dro.
Bare jeg. Helt alene.
Men selv om jeg var litt tøff fra før tror jeg India har gjort meg enda tøffere. "Bring it on", liksom.
Jeg vet jeg takler det jeg må.
India har også gjort meg enda mer selvstendig. Lært meg å være mer direkte og å kreve plass når jeg trenger å bli hørt eller sett.
Og så har jeg igjen blitt minnet på hvor ufattelig heldig jeg er som kommer fra det landet jeg gjør, der mulighetene er uendelige. For alle.
Det har vært forferdelig og fantastisk.
De kipe tingene er allerede snart glemt. Det som blir sittende igjen av sånt er nok bare små, frustrerenede, absurde opplevelser, som blir til gode historier.
Men magien kommer til å vare lenge.
For alltid.
Jeg er så glad for at jeg gjorde dette.
I did it my way...
