En Lama i Delhi

Det var en søndag av det spesielt kalde slaget. Den kaldeste dagen på 42 år faktisk.
Disen lå som et grått teppe langt ned over ørene på byen, og til og med fuglene holdt seg i ro.
Utenfor en høy mur som gikk rundt en skole hadde en gruppe mennesker samlet seg. Det var gamle og unge, indere og vestlige. Og tibetanere. Alle var de kledd i tykke jakker og varme sjal. Men ingen klaget på kulden.
Den eneste som klagde var en ung gutt som hadde fått i oppgave å koste akkurat der som menneskene stod. Støvrøyken stod høyt der han kostet vekk blomster og blader fra en gammel dekorasjon, mens menneskene bølget frem og tilbake for å komme unna støvet og det lange kosteskaftet.

Det var ikke noe køsystem. Alle stod bare tilfeldig plassert mens de ventet. Forventningsfulle.
Til slutt åpnet de inn porten. Noen løp og andre gikk.
Ved inngangen til auditoriet der de alle skulle inn, hadde et vaktselskap satt opp en sikkerhetsportal. De prøvde å få menneskene, som nå hadde økt betraktelig i antall, til å stille seg i fine rekker. En for menn. En for kvinner. Folk stilte seg opp. I to avlange klumper som skulle forestille rekker.

Helt hva som deretter skjedde tror jeg det er få som vet. Plutselig forandret rekkene seg til en stor masse som ble presset mot den smale døren der alle ville inn. Som å skvise noe alt for stort gjennom en trakt.
En mann av det autoritæret slaget prøvde å ta kontroll. "Please stand in one line" ropte han. - Jeg knep munnen igjen for å holde tilbake en ironisk kommentar, og åpnet den ikke før jeg med hyggelig stemme klarte å si "With all due respect, Sir, I don't think that's possible". Han hørte meg ikke. "Have you been trough security check?" spurte han en dame som stod skvist inn mot inngangen. - Hva tror du?!, tenkte jeg. Mens damen svarte at det hadde vi alle sammen.
Jeg tror han i samme øyeblikk forstod hvor meningsløst spørsmålet var, for det var som om han resignerte og heller konsentrerte seg om å få folk inn på en sikker måte.
Jeg lot meg føre med strømmen, og plutselig var jeg inne.

De kalte det et auditorium, men det var som en stor hall. En stor iskald hall. Med stoler langs veggene og tepper på gulvet.
Jeg fikk et fargerikt hefte om arrangøren og Dalai Lama i hånden, og fant meg et sted å sitte. Rett foran scenen. Ca ti meter fra der han skulle sitte. His Holiness the 14th Dalai Lama of Tibet.
Det var ennå en time til det skulle begynne, så jeg prøvde å finne meg til rette. Teppene var heldigvis behagelig å sitte på, men jeg var kald etter å ha ventet i kulden. Av med sko, putte håndleddsvarmere på tærene, putte t-skjorten ned i buksen og dra ulltrøyen godt ned, dra igjen jakken og legge et stort sjal over beina. Det hjalp litt. Men jeg kjente at det kunne bli noen lange timer.

Plutselig var han der. His Holiness. Tre tusen mennesker reiste seg raskt og stille mens de samlet hendene foran brystet og bøyde hodet i respekt. Hans hellighet bøyde tilbake. Nikket og smilte som en gammel bestefar. Tuslet over scenen og humret for seg selv da han prøvde å komme seg opp på den blomsterpyntete pidestallen der han skulle tilbringe de neste timene.

En dame ønsket velkommen. Sittende på en pute på scenen. Hun fortalte om en bok arrangøren hadde gitt ut, og ba Hans Hellighet om å lansere boken. Og det gjorde han. Ved å pakke den ut av fint gavepapir. Applaus.

Og så. Endelig. Hans Hellighet begynte å snakke. Om fysisk og psykisk lykke. Om hva som er viktig. Og om hva vi mennesker trenger. Man må skape sin egen lykke. Man må velge å se positivt på tilværelsen. Man må være snill og grei. Og det krever hardt arbeid. Hver dag.
Menneskene satt stille og lyttet. Sjeldent stille for å være så mange indere samlet på et sted. Noen satt i lotusstilling med bøyd hode og lukkete øyne. Vanskelig å si om de bare inhalerte Hans Hellighets ord i dyp konsentrasjon. Eller om de bare tok en blund. Mens andre satt rakrygget og nikket. Prøvde å få øyekontakt med Hans Hellighet.

Kanskje litt skuffende at en person som av mange regnes som en av vår tids store tenkere ikke hadde noe nytt å si om saken. Om lykke. Men kanskje det betyr at alle er enig. Siste ord er sagt, og nå må det bare repeteres til alle kan det utenat. For da går det av seg selv. Kanskje alle blir lykkelig. Og kanskje verden blir et bedre sted å være.

I auditoriet var det fortsatt kaldt, men Hans hellighet varmet et lydhørt publikum med fine ord krydret med små avstikkere til personlige historier. Min favoritt kom under spørsmålsrunden etter foredraget. Hans Hellighet fikk da spørsmål om hvordan foreldre kan hjelpe sine barn til å bli lykkelig.
Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk smilte Hans Hellighet og så fortalte han om sin egen barndom.  Et av høydepunktene for ham hadde vært hver gang det kom ny britisk representant i Lhasa. Da fikk han nemlig alltid en ny leke. Og dette gjorde ham svært lykkelig.
Hans hellighet mente ikke at man skulle kjøpe barns lykke ved å gi dem gaver hele tiden, men brukte dette som en illustrasjon på at hva som er viktig varierer gjennom livets mange faser.

Ikke det dypeste svaret jeg har hørt om saken, men det var heller ikke det som gjorde at jeg likte det så godt.
Hans Hellighet satt bokstavelig talt på en pidestall. Med dette svaret kom han på en måte ned fra pidestallen og ble menneskelig. Han viste at selv en Lama bare er et menneske, og at han nok svarer best når han får tenkt seg om litt.

Da spørsmålsrunden var over skjedde det noe litt uvanlig.
Hans Hellighet reiste seg og takket forsamlingen. Og forsamlingen reiste seg, men svarte ved å bøye seg helt ned i knestående med pannen i bakken flere ganger før de til slutt endte stående med hendene samlet foran brystet og hodet bøyd.

Jeg merket at jeg for det første ikke forstår det religiøse aspektet. Nemlig at for noen var nok det å se Dalai Lama omtrent som det hadde vært for en kristen å treffe Jesus. For meg var det et menneske jeg respekterer for hans ord og handlinger. Og helt ærlig, fordi han er en superkjendis som man sjelden får mulighet til å se på så nært hold. For det andre så hadde han nettopp bevist for meg at han "bare" er et menneske, mens for mange andre hadde han bekreftet sin eksistens som deres høyeste åndelige leder.

Jeg gikk rolig mellom alle menneskene som strømmet i ærbødighet mot scenen. Ut i kulden. Mens de stille hyllet sin leder.

Bildet er lånt fra Dalai Lamas offisielle hjemmeside.

Om stjerner og sånt

" Det skinnende India er en illusjon. 500 millioner lever under fattigdomsgrensen. 120 000 bønder har begått selvmord i desperasjon, og fremdeles er ikke problemet på politikernes agenda. Kom til Delhi og ta en titt på den fancy, nye metroen vår, og du vil også se barn som tigger på hvert eneste gatehjørne." 

- Tarun Tejpal, Sjefsredaktør for Tehelka (et anerkjent indisk nyhetsmagasin)

Jeg har nevnt det før. Fattigdommen. Og det er vanskelig å la være å komme tilbake til det.

Mitt liv i India er vanvittig priviligert.
Jeg får lov til å leve et liv som ikke er alle forunt. Jeg spiser det jeg vil, når jeg vil. Jeg bryr meg ikke om (eller jo litt, men ikke i det store perspektivet) om jeg betaler tredobbel pris for et brød bare fordi det er godt. Og jeg kjøper skinke som koster det samme som ti timers arbeid for husvertens tjener.
Jeg kan plutselig ta meg en helgetur et sted bare fordi jeg har lyst, jeg kan ta taxi til jobb bare fordi det er litt kaldt å ta rikshaw og jeg kommer inn på (nesten) alle utesteder jeg vil bare fordi jeg er vestlig. Og jente. Og hvis jeg fryser der jeg ligger på min nye madrass, alene i en dobbeltseng, under 2 (tynne) dyner, i en leilighet som er alt for stor til en person, så kjøper jeg meg en ovn.

Men hver gang jeg går ut av huset. Uansett hvilken retning jeg velger. Så møter jeg en eller annen form for fattigdom.

Det er han gamle mannen med stokk som står i det samme lyskrysset hver morgen. Det er unger med påmalt bart, løse ledd og spenst i beina som gjøgler og turner på den kalde asfalten mellom bilene. Det er unge mødre med slitne ansikter og baby på armen som bare prøver å få tak i litt penger til mat. Det er hun som tigger i det store lyskrysset ved broen, som sikkert bare er litt eldre enn meg, og er syreskadd i halve ansiktet, nedover halsen og på hendene. Det er mennene som står i lyskryssene og selger kjøkkenhåndduker og de som selger oppkuttet kokosnøtt.
Jeg kunne ramset opp i en evighet. Men det skal jeg ikke gjøre. Dere skjønner poenget.

(Like før Samveldelekene fjernet de, som jeg tidligere har fortalt, alle tiggerne fra bybildet. Hvor de gjorde av dem er det vanskelig å si. Noen fikk enveisbillett på tog i form av en stempel som gjorde at de kunne dra hvor de ville, mens andre ble gjemt bak store reklameplakater og sikkert straffet hvis de viste seg langs veien.
Nå er de tilbake. Og godt er det. På en måte.
Det er ikke sånn at jeg ønsker at det skal være tiggere og uteliggere i Delhi. Men samtidig må det sies at byen var veldig tom og kunstig under lekene. Derfor er det bra at de er tilbake. Så lenge det finnes fattigdom bør den være synlig. In your face. For da er det kanskje håp om forandring. )

Det er veldig absurd å leve i en verden der forskjellene er så store. På en side er det veldig trygt og behagelig å være "på toppen av næringskjeden" og på en annen side blir man trist og føler seg maktesløs over de enorme forskjellene.

Man skal ikke gi penger til tiggere for de blir gitt til bakmenn. Gir du mat må du huske å åpne alle forpakninger for da er det vanskeligere for dem å selge det videre, og de må kanskje spise det selv.
Hvis man gir et teppe, vil de da beholde det? Er det riktig å bry seg om hva de gjør med penger, mat eller ting man gir? Burde man bare gi uansett? Eller skal man kun gi til organisasjoner? Hvordan finner man frem til organisasjonene? Og hvordan vet man at pengene kommer frem?

Jeg burde gjort mer. Helt klart. Man kan alltid gjøre mer. Det blir aldri nok. Før problemet er borte. Men seriøst. Jeg burde gjøre mer.

Men jeg gjør i alle fall pittelitt. Og det er det jeg egentlig skulle fortelle om.

Jeg har nemlig begynt å jobbe som frivillig for et guttehjem som heter TARA. Det er et hjem for 16 gutter i alderen 7 - 18 år som kommer fra fattige familier der de ikke har mulighet til å få utdanning og oppfølging. Det får de hos TARA.

Min jobb er ikke så stor, men den er veldig, veldig fin. Det er nemlig å lese godnatthistorie for de 5 minste guttene; Sameer, Lokesh, Kishan, Rajesh og Shyamu, en gang i uken.
Jeg kommer klokken åtte. Da holder de som oftest fortsatt på å spise middag. Etter middag skal jeg passe på at de pusser tennene, rer opp sengene (de er pakket vekk på dagtid) og tar på pysjamas. Og så leser og tøyser vi frem til lyset må slukkes klokken ni. Og så går jeg hjem.

Før jul fikk jeg i tillegg være med de på julemarked på skolen der noen av guttene går. Det var utrolig gøy!

Det jeg gjør er ikke så mye, men jeg tror likevel at det har en betydning for guttene. (Og for meg.) Det som er helt sikkert er i alle fall at det jeg gir kommer rett frem til mottaker. Og jeg får responsen umiddelbart. Er eventyret kjedelig, så vises det tydelig. Og hvis det vi gjør er gøy blir de utrolig ivrig. Men uansett så er det ingen sure miner. De er bare søte og greie. Alt for søte.
Før jeg fikk hjem sist jeg var der, klistrer de stjerner i pannen min. Etter mye fnising fikk de fortalt at indiske damer har en prikk i pannen som tegn på at de er gift. Så når jeg da kom med tre stjerner kom alle til å tro at jeg hadde tre ektemenn. - Da burde jeg hatt fem, svarte jeg, og da fniste de voldsomt.
Jeg hadde stjernene på helt til jeg kom hjem. Uten å få en eneste kommentar. Ikke det at jeg traff så mange heller.

Vel hjemme med stjerner i pannen

 Hittil har vi lest Kiplings historier, men nå sist hadde jeg med to hefter med bilder fra Norge og Bergen, i tillegg til en liten trollkonefigur. De syntes det var kjempestas å få se bilder. Da vi så på bilder fra fisketorget, der det blant annet var krabber, kunne Shyamu  fortelle at de også fisket krabber i landsbyen der han kommer fra. De snakker ikke mye om seg selv, så det er utrolig kjekt når de først sier noe.

Jeg har tatt bilder av guttene, men de kan jeg ikke publisere uten samtykke. Og det har jeg ikke bedt om.  Men det finnes bilder av dem på hjemmesiden til TARA som dere finner her: TARA . Og så har jeg rappet en video som viser litt av hjemmet og de fleste av guttene. Den er laget som en promovideo til et dokumentarprosjekt, men jeg vet ikke om det har blitt noe av det. Videoen er uansett fin.



Hvis noen har lyst å støtte guttene finner dere info om hvordan her: TARA.