En Lama i Delhi

Det var en søndag av det spesielt kalde slaget. Den kaldeste dagen på 42 år faktisk.
Disen lå som et grått teppe langt ned over ørene på byen, og til og med fuglene holdt seg i ro.
Utenfor en høy mur som gikk rundt en skole hadde en gruppe mennesker samlet seg. Det var gamle og unge, indere og vestlige. Og tibetanere. Alle var de kledd i tykke jakker og varme sjal. Men ingen klaget på kulden.
Den eneste som klagde var en ung gutt som hadde fått i oppgave å koste akkurat der som menneskene stod. Støvrøyken stod høyt der han kostet vekk blomster og blader fra en gammel dekorasjon, mens menneskene bølget frem og tilbake for å komme unna støvet og det lange kosteskaftet.

Det var ikke noe køsystem. Alle stod bare tilfeldig plassert mens de ventet. Forventningsfulle.
Til slutt åpnet de inn porten. Noen løp og andre gikk.
Ved inngangen til auditoriet der de alle skulle inn, hadde et vaktselskap satt opp en sikkerhetsportal. De prøvde å få menneskene, som nå hadde økt betraktelig i antall, til å stille seg i fine rekker. En for menn. En for kvinner. Folk stilte seg opp. I to avlange klumper som skulle forestille rekker.

Helt hva som deretter skjedde tror jeg det er få som vet. Plutselig forandret rekkene seg til en stor masse som ble presset mot den smale døren der alle ville inn. Som å skvise noe alt for stort gjennom en trakt.
En mann av det autoritæret slaget prøvde å ta kontroll. "Please stand in one line" ropte han. - Jeg knep munnen igjen for å holde tilbake en ironisk kommentar, og åpnet den ikke før jeg med hyggelig stemme klarte å si "With all due respect, Sir, I don't think that's possible". Han hørte meg ikke. "Have you been trough security check?" spurte han en dame som stod skvist inn mot inngangen. - Hva tror du?!, tenkte jeg. Mens damen svarte at det hadde vi alle sammen.
Jeg tror han i samme øyeblikk forstod hvor meningsløst spørsmålet var, for det var som om han resignerte og heller konsentrerte seg om å få folk inn på en sikker måte.
Jeg lot meg føre med strømmen, og plutselig var jeg inne.

De kalte det et auditorium, men det var som en stor hall. En stor iskald hall. Med stoler langs veggene og tepper på gulvet.
Jeg fikk et fargerikt hefte om arrangøren og Dalai Lama i hånden, og fant meg et sted å sitte. Rett foran scenen. Ca ti meter fra der han skulle sitte. His Holiness the 14th Dalai Lama of Tibet.
Det var ennå en time til det skulle begynne, så jeg prøvde å finne meg til rette. Teppene var heldigvis behagelig å sitte på, men jeg var kald etter å ha ventet i kulden. Av med sko, putte håndleddsvarmere på tærene, putte t-skjorten ned i buksen og dra ulltrøyen godt ned, dra igjen jakken og legge et stort sjal over beina. Det hjalp litt. Men jeg kjente at det kunne bli noen lange timer.

Plutselig var han der. His Holiness. Tre tusen mennesker reiste seg raskt og stille mens de samlet hendene foran brystet og bøyde hodet i respekt. Hans hellighet bøyde tilbake. Nikket og smilte som en gammel bestefar. Tuslet over scenen og humret for seg selv da han prøvde å komme seg opp på den blomsterpyntete pidestallen der han skulle tilbringe de neste timene.

En dame ønsket velkommen. Sittende på en pute på scenen. Hun fortalte om en bok arrangøren hadde gitt ut, og ba Hans Hellighet om å lansere boken. Og det gjorde han. Ved å pakke den ut av fint gavepapir. Applaus.

Og så. Endelig. Hans Hellighet begynte å snakke. Om fysisk og psykisk lykke. Om hva som er viktig. Og om hva vi mennesker trenger. Man må skape sin egen lykke. Man må velge å se positivt på tilværelsen. Man må være snill og grei. Og det krever hardt arbeid. Hver dag.
Menneskene satt stille og lyttet. Sjeldent stille for å være så mange indere samlet på et sted. Noen satt i lotusstilling med bøyd hode og lukkete øyne. Vanskelig å si om de bare inhalerte Hans Hellighets ord i dyp konsentrasjon. Eller om de bare tok en blund. Mens andre satt rakrygget og nikket. Prøvde å få øyekontakt med Hans Hellighet.

Kanskje litt skuffende at en person som av mange regnes som en av vår tids store tenkere ikke hadde noe nytt å si om saken. Om lykke. Men kanskje det betyr at alle er enig. Siste ord er sagt, og nå må det bare repeteres til alle kan det utenat. For da går det av seg selv. Kanskje alle blir lykkelig. Og kanskje verden blir et bedre sted å være.

I auditoriet var det fortsatt kaldt, men Hans hellighet varmet et lydhørt publikum med fine ord krydret med små avstikkere til personlige historier. Min favoritt kom under spørsmålsrunden etter foredraget. Hans Hellighet fikk da spørsmål om hvordan foreldre kan hjelpe sine barn til å bli lykkelig.
Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk smilte Hans Hellighet og så fortalte han om sin egen barndom.  Et av høydepunktene for ham hadde vært hver gang det kom ny britisk representant i Lhasa. Da fikk han nemlig alltid en ny leke. Og dette gjorde ham svært lykkelig.
Hans hellighet mente ikke at man skulle kjøpe barns lykke ved å gi dem gaver hele tiden, men brukte dette som en illustrasjon på at hva som er viktig varierer gjennom livets mange faser.

Ikke det dypeste svaret jeg har hørt om saken, men det var heller ikke det som gjorde at jeg likte det så godt.
Hans Hellighet satt bokstavelig talt på en pidestall. Med dette svaret kom han på en måte ned fra pidestallen og ble menneskelig. Han viste at selv en Lama bare er et menneske, og at han nok svarer best når han får tenkt seg om litt.

Da spørsmålsrunden var over skjedde det noe litt uvanlig.
Hans Hellighet reiste seg og takket forsamlingen. Og forsamlingen reiste seg, men svarte ved å bøye seg helt ned i knestående med pannen i bakken flere ganger før de til slutt endte stående med hendene samlet foran brystet og hodet bøyd.

Jeg merket at jeg for det første ikke forstår det religiøse aspektet. Nemlig at for noen var nok det å se Dalai Lama omtrent som det hadde vært for en kristen å treffe Jesus. For meg var det et menneske jeg respekterer for hans ord og handlinger. Og helt ærlig, fordi han er en superkjendis som man sjelden får mulighet til å se på så nært hold. For det andre så hadde han nettopp bevist for meg at han "bare" er et menneske, mens for mange andre hadde han bekreftet sin eksistens som deres høyeste åndelige leder.

Jeg gikk rolig mellom alle menneskene som strømmet i ærbødighet mot scenen. Ut i kulden. Mens de stille hyllet sin leder.

Bildet er lånt fra Dalai Lamas offisielle hjemmeside.