Den som venter på noe godt....

Monsunen er endelig over, luftfuktigheten har avtatt og det er behagelige noenogtredve grader på dagtid og pittelitt kaldere om kvelden. Endelig skikkelig bra utevær!

I løpet av de siste dagene har byen sakte men sikkert begynt å vende tilbake til normalen etter samveldelekene. Det vil si at uteliggerne, tiggerne og isvognene vender tilbake fra hvor-de-nå-var-plassert under lekene. Kuene er vel gjerne sendt lenger ut på landet, så det kan nok ta lang tid før de er tilbake.
En annen Delhi-beboer som absolutt er tilbake er undertegnede. Etter å ha vært syk i over tre lange uker er jeg endelig ute og tusler igjen.
Og Delhi legger godsiden til.

I løpet av de siste dagene har jeg sett en ape med knall rosa rumpe krysse veien foran meg, kjørt forbi en mann som red på en elefant midt i trafikken, spist saftis, snakket med en kvinnelig sikh med turban og kirpan (veldig sjelden man ser kvinnelige sikher med turban etc.), vært i bursdagsbesøk hos en gutt fra New York der jeg traff kjekke folk med mye på hjertet, råkjørt med rikshaw (jeg satt bare på altså...), blitt sjarmert av en liten tiggerjente og gitt henne den kuleste hårklemmen min (tror ikke det er så mange av vennene hennes som har make i alle fall - knall rosa hårklemme med hvite dødningehoder - helt fra Norge), argumentert mot at menn i Delhi er flinkere sjåfører når de har drukket, stått fast i trafikken pga et Durga puja- opptog  og danset salsa-reggie-isj med Salsamuffin sound system og kjekke jenter. Og ikke minst; bestilt meg tur til Goa første helgen i november. 

Av og til lurer man på hvorfor man gidder. Og av og til skjønner man det. Jeg danser litt ennå.