Fantastiske Pushkar og Pushkar Camel Fair

(Advarsel. Langt blogginnlegg. Prøvde å begrense meg, men det var rett og slett ikke mulig. Så jeg tok en Knausgård. Lang historie om 3 dager.)

Min yndlingsreiseguide- og artikkelforfatter Per J Andersson beskriver Pushkar på denne måten:

"Pushkar er som et magisk postkort fra det typisk religiøse India. Et sted hvor forventningene til et badende, bedende, dyrkende India blir oppfylt til overmål. Dessuten er hele scenariet innrammet av den karrige ørkenen og befolket av menn og kvinner som kler seg i sjal, sarier og turbaner i så sterke farger at man må gni seg i øynene for å innse at man ikke har havnet i en tegnefilm"

Jeg elsker det religiøse og spirituelle India. Det er en veldig stor del av grunnen til at jeg er her. De hellige stedene, sadhuene, alle pilgrimene, chantingen fra templene, røkelsen, ritualene, fargene, blomstene, kuene og stemningen. Det er noe helt spesielt med stemningen når man kommer bort fra Delhi og til et av disse magiske stedene. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Man føler seg ydmyk og lykkelig på en gang. Ærefrykt. 

DAG 1

Med Per J Anderssons ord i bakhodet, og vissheten om at Pushkar med et av veldig få Brahma-templer i verden, er et viktig pilegrimsmål, kan jeg ikke si annet en at forventningene var skyhøye da jeg satte kursen mot Pushkar en grytidlig morgen i november. Jeg ble nesten lurt på togstasjonen i New Delhi (det er en annen, pinlig, historie) før jeg kom meg på toget, men alt gikk heldigvis bra. 

Da jeg gikk ut av togstasjonen i Ajmer (som er nærmeste togstasjon til Pushkar) for å ta taxi videre, gikk jeg nesten rett på en sølvfarget vogn trukket av to pent pyntede hester. Og da jeg så rundt meg så jeg at det stod et lite musikkorps oppstilt ved siden av.   

Siden jeg verken er Askepott eller kongelig skjønte jeg at den ikke var til meg. Så jeg stilte meg opp for å se hvem som kunne fortjene noe sånt. Nysgjerrig som jeg er. Etter en liten stund kom han. En liten, gammel mann  med masse blomster rundt halsen. (Snurr film:)

                                                              

Jeg spurte andre som stod der om hvem han var, og fikk til svar at han var veldig gammel. Over 90år. Det i seg selv er uvanlig i India, men jeg tenkte at det nok ikke kunne være den eneste grunnen til mottakelsen. De nevnte også noe med "spices".

Da jeg kom på hotellet fikk jeg svar på dette. Mannen heter Mahashay Dharampal er grand old man (chairman) hos MDH Spices. De lager det krydderet folk flest bruker, og det er bilde av Mahashay Ji på krydderboksene, så alle vet hvem han er. 

Gutta som jobbet på hotellet ble grønn av misunnelse da de hørte at jeg hadde vært to meter unna ham.

Det ble ikke sølvforgylt transport på meg, men en staselig Ambassador fraktet meg forbi gamle sadhuer i orange gevanter, nydelige sarikledde damer, rike, fattige, brune kuer, hvite kuer, en ku med blå horn, aper med sorte fjes lett henslengt på autovernet, over et fjell, forbi hestekjerrer og en kamel, griser, flere kuer og flere sadhuer. Fine sadhuer. Trygt frem til Hotel Kishan Palace. Som var akkurat så kitsj og fint som jeg hadde håpet. 

Lastet av baggasje - og så sightseeing. 

Hva skal jeg si? I mangel av et godt norsk uttrykk: "Pushkar blew me away". Snakk om. Jeg har ikke ord. Aner ikke hvordan jeg skal fortelle og beskrive uten å virke teit og pompøs. Man skriver ikke blogg om sånt. Man skriver poesi. 

Hadde jeg vært Ari eller noen i den duren kunne jeg ha sagt noe sånt som at "byen er som et lyst, pastellfarget lerret som hver dag fylles med de klare, intense fargene fra de vakre damenes sarier, stråleglansen fra barnas øyne og den rosa solnedgangen". Eller for eksempel at "rynkene i de gamle damenes smilende ansikter forteller tusen historier, og man blir ydmyk i møte med den livserfaringen og gleden de utstråler."  Men det sier jeg ikke. Selv om det er sant. Jeg bare smiler. Fra tærene, via hjertet og helt ut i hårtuppene. 

Mamma, husker du vi snakket sammen på telefonen og jeg sa "oi, her kommer en kamel gående"? -Her er den! :)  

Gurdwara Singh Sabha i Pushkar

Den første sadhuen jeg møtte. Vet ikke helt hva håndbevegelsen betyr, men veldig mange står sånn når de skal bli tatt bilde av. Mener jeg har sett Shiva eller noen andre hinduguder avbildet på den måten, så jeg tror det er en religiøs hilsen. 

Har fått rødt merke med riskorn i pannen (og rødt bånd rundt hånden) etter å ha bedt for slekten, Pushkar og gudene. Velsignet og veldig blid.

Se så fint. 

Denne utrolig skjønne gjengen traff jeg ved innsjøen. De var akkurat ferdig med dagens vask, og jeg satte meg ned på noen trapper like ved. Før jeg visste ordet av det var jeg omringet av smilende, fnisende, utrolig vakre og nysgjerrige jenter. De snakket ikke så mye engelsk. Men det er utrolig hva man kan få ut av det med et par ord og masse smil og latter. Vi hadde en kjempegøy fotosession der de omtrent sloss om å bli tatt bilde av, og de virket både stolt og pittelitt litt tenåringsflau da de fikk se bildene på kameraskjermen. (se flere bilder av jentene her: Faces - beautiful people of Pushkar )

Hun som står igjen og snur seg klarte liksom ikke helt å gå. Tror hun koste seg like mye som meg. 

Noen av jentene fniste masse og sa noe som hørtes ut som om hun var gift. Men da jeg prøvde å spørre henne om det fikk jeg ikke noe forståelig svar. Hun var bare 16 år så jeg håper ikke at hun var det. Unner henne veldig å være fri litt til. Men utifra alvoret i øynene hennes bærer hun nok på mer enn de fleste norske jenter i den alderen. 

Denne gjengen her stoppet meg og ville at jeg skulle ta bilde av de. Det viste seg fort at grunnen var at de ville gjøre det samme. Så da ble det fotosession med posering både med far og sønner. De er i mitt album og jeg er i deres.

En lokal helt som også gjerne ville bli tatt bilde av. 

Han her karen ville veldig gjerne at jeg skulle ta familiebilde. Men fruen var ikke enig, så da ble det bilde av ham alene. 

Dette er Yosuf fra Kashmir. Han eier en pitteliten butikk der jeg kjøpte en julepresang. Etter at handelen var over begynte vi å prate, og det endte med at jeg satt der i over en time og drakk te mens vi snakket om Kashmir, verden, livet og været. Utrolig kjekt. 

Sjalet Yosuf holder er et ullsjal laget av en veldig spesiell type ull, med en eldgammel teknikk som nesten ingen bruker lenger, og som vil dø ut fordi de unge ikke er interessert i å lære. Han hadde to sjal av den typen i butikken og de var han utrolig stolt av, så han ville veldig gjerne ha et av de med på bildet. 

Dagens reklame: dra til Pushkar og kjøp sjal hos Yosuf - kvalitet, service og god te. 

Etter besøket hos Yosuf ruslet jeg litt i handlegaten. I et lite smug som førte ned mot innsjøen satt det noen gamle menn og smilte. De inviterte meg til å sette meg ned. 

Det viste seg at de var naga sadhuer. - Men dere har jo klær på?! , sa jeg. Da lo de og fortalte at de var som soldater. De gikk ikke med uniform (eller uten...) hele tiden. 

Baba Chhatrapory. Over 70år gammel, tidligere kontormedarbeider. Nå naga sadhu. På spørsmål om han hadde barn svarte han at Pushkar Baba var hans familie. De hadde samme guru og hadde holdt sammen siden de ble sadhuer for over 30 år siden.  

(Når noen velger å bli sadhu sier de fra seg hele sitt gamle liv. Også familien. Så det kan nok være grunnen til at han svarte som han gjorde. )

Pushkar Baba. Naga sadhu. Ikke så snakkesalig som kompisen, men hadde noen lure kommentarer innimellom. Utrolig vittige folk. Han var mest opptatt av å lage en joint som han lurte på om jeg ville dele med dem. Jeg takket pent nei og tok meg en Malboro i stedet. 

Dette er Ram. (Og meg.) En liten, rar fyr som lo hele tiden. Han dukket opp fra ingensteds så snart Pushkar baba tente jointen, og det så ikke ut til å være det første han hadde røykt den dagen. Uansett. Harmløs og vittig. Selv om jeg ser ut som om jeg har blitt gal...  

Smykkebutikk

Han her er en av de få sadhuene jeg møtte som tigget. Jeg liker egentlig ikke helt å ta bilde i sånne situasjoner, og hadde heller ikke tenkt å gjøre det. Men han kom etter meg og ville at jeg skulle, så da sa jeg at det var greit. Mannen er jo bare utrolig fasinerende. 

DAG 2

Dag to fikk jeg selskap av Hilde og Barry, og sightseeingturen startet med møte med en hel geiteflokk. 

Frisør- og massasjesalong

Barry og Hilde på vei forbi Gurdwaraen. 

Duer. Masse duer.

Saritørking

                            

En av de mange som gjerne ville bli fotografert. 

Lur dame som tjener penger på å velsigne folk utenfor Brahmatempelet. Tannløs, smilende og fin. 

Vis a vis Brahmatempelet satt disse gutta her oppå en platting. Legg merke til han med den svære turbanen, delvis skjult bak stolpen. Han fniste og vinket sånn at det var like før han rullet av plattingen. "High as a kite"

Dagens bildeste sadhu med turban i Indias farger. 

Pushkar Camel Fair 2010

Per J Andersson skriver at 

"Kamelmarkedet i Pushkar i ørkenen i den indiske delstaten Rajasthan er ingenting for folk med dårlige nerver. 200 000 mennesker, 50 000 krøtter. 150 desibel. En uke i strekk."

" Pushkar Camel Fair er som Dyrsku'n - topografien er annerledes, men i bunn og grunn dreier det seg om samme sak. Men med potente Josef Stalin-mustasjer, turbaner, krøllete lendekleder, tørre og senete ben, sølvbroderte sko med en liten snabel foran (som om skoene var et slott eller byggverk). Kvinner i sarier i sterke farger med sølv- og gullapplikasjoner, neseringer store som asjetter, og armene dekket av plastarmbånd helt opp til skuldrene."

"Mennene går med selvsikre skritt og faste blikk. De beveger seg som kamelene;  de gynger frem gjennom markedsvrimmelen med smale, brune sigaretter i munnviken. Myke bølgebevegelser - jeg antar at det er et resultat av all ridningen, av å hele tiden være i bevegelse over dette stille, golde landskapet som er like majestetisk og tomt som et karrig norsk snau-fjell."

Vi var der dagen før den offisielle delen av markedet startet, så det var ikke så høyt volum og ikke så mye folk som det Per J Andersson beskriver. Men det var uansett en fantastisk opplevelse å se så utrolig mange fine kameler på et sted. Mange av de pyntet etter alle kunstens regler med pelsen barbert og farget i fine mønstre, fargerike halsbånd og annen plastpynt. I tillegg til kuer, okser og hester.
Vi så noen cowboyer som så ut som om de var født på hesteryggen. Uten sal, med en vanvittig kontroll så det ut som om de gikk i et med hesten. Utrolig fasinerende og flott å se på.

Slangetemmere

"jeg er ikke en kamel...jeg er en skilpadde! Ser du ikke det?"

Mens vi gikk der og ante fred og ingen fare kom det plutselig en gutt bort og ga meg tømmene til en kamel. Jeg protesterte litt først, men etterhvert fant (den oversminkete) kamelen og jeg tonen. Helt til den bøyde hodet og så ut som om den ville kysse meg...da var det nok for meg. 

Det som ikke viser på bildet, og som jeg heller ikke så før etterpå, siden jeg var helt oppslukt av kamelen, er at det ved siden meg av står tre fotografer (han ene kan såvidt sees til høyre i bildet) med svære kameraer og tar bilder... Så for alt jeg vet kan det hende at det er bilde av meg i en artikkel et eller annet sted i verden.

Fine mennene med mustasjer og fargerike turbaner

Kamelportrett

Se her da! Det var bare kameler så langt øyet kunne se!

Vi skulle gjerne hatt noen som kunne forklart oss hvordan handelen foregår, om de ulike kameltypene, om hvordan de bruker kamelene, om de ulike måtene å "style" de på etc. Men det får bli neste gang. Uansett utrolig kjekt å bare tusle rundt å se. 

Turister...

Kamelen John med vognen som fraktet oss en runde rundt på markedet. Alle tre fikk også prøve å ri på John. Høyt og litt skummelt i begynnelsen, men etterhvert som jeg fant roen ble det veldig kjekt.  

Søte lokale kjekkaser. "Ta bilde av oss da, ta bilde av oss da!" 

Ikke bare kameler på markedet. Det var også kuer.

Og hester. Til og med albinohester. 

Det damene har i kurvene på hodet er faktisk kamelskit som de samler og tørker. Hva de bruker det til vet jeg ikke. Men tror det er til brensel.

Diamond Jublee Circus som du ser i bakgrunnen hadde ikke åpnet ennå da vi var der. Det så ut som noe fra en Steven King-fortelling, så jeg vet ikke om jeg hadde turd å gå dit uansett. Spesielt ikke om kvelden. 

Tilbake i handlegaten i Pushkar traff jeg igjen den utrolig blide sadhuen. Like blid og fnisete husket han meg fra tidligere på dagen og stoppet for å slå av en prat. Jeg fikk ikke så mye ut av ham annet enn at han heter Baba Dayadas og at han var veldig stolt av turbanene sine. Den han hadde på seg her kalte han regnbuen, og han var veldig opptatt av at jeg måtte få med hele på bildet. Fniste utrolig masse når han fikk se bildet!

Og så kom regnet. Og det var ikke det at det regnet. Handlegaten var på et tidspunkt 15cm oversvømt!

DAG 3

Sjarmørene på balkongen

Limevann. Selges over alt. Men dessverre ikke noe for utlendinger med skjør mage. 

Indian sweets

Grønnsaksmarkedet

Denne fine gjengen stoppet meg på gaten og ville at jeg skulle ta bilde. Så utrolig smilende og søte. 

Tror de synes det var like stas som meg. Hvis det er mulig.

De kuleste tiggerungene ever. Så utrolig skjønne og tøysete.  

Søndag var tydeligvis den store handledagen.

Og den store vaskedagen. Damene vasker seg med sarien på, mens mennene er litt mer vågal og stripper ned til undikken. 

Nandi, hinduguden Shivas okse tilbes foran et Shivatempel. 

Hvordan oppsummerer man en sånn helg? Hvordan beskriver man et sted som er så vakkert og spirituelt? Hvordan beskrive en dag som var så fantastisk at jeg nesten glemte å puste?

Sadhune var så fine, damene var så vakre og for ikke å snakke om mennene med mustasjene og de fargerike turbanene. Og alle de fine kamelene. Så utrolig mange hyggelige mennesker. Så lite hassel. Bare et smil og "Namaste" når jeg gikk forbi. 

Aner ikke hvor mange jeg har håndhilst på. Hvor mange smil og hyggelige blikk fra mennesker som var like nysgjerrig på meg som jeg var på dem. Mest småjenter, damer og gamle damer. Så fargerike. Så utrolig vakre. En eldre dame ga meg til og med en klem. 

Så utrolig gøy. Så vanvittig stas. Føles som å ha vært på en vakker, fargerik karusell. Jeg smilte, lo og koste vettet av meg. Og så hoppet jeg av. Svimmel og lykkelig, med hjertebank etter alle inntrykkene. Nesten uvirkelig. Som om alt som har skjedd de siste månedene har bygget opp til dette. 

Fantastisk. Helt fantastisk.