Amritsar

Per'en, som jeg liker å kalle ham -min favorittreiseguideforfatter - nevner ikke Amritsar by før man har bladd noen sider ut i kapittelet. Og det forstår jeg godt. Det var virkelig ikke mye å nevne. Men det skal jeg komme tilbake til. Jeg har nemlig tenkt å begynner med det viktigste. The Golden Temple. Sikhenes fremste helligdom der den siste guruen Sri Guru Granth Sahib - oversatt: "Boken med mesterens hellige lære" - befinner seg.

Vi ankom Amritsar med tog fredag kveld. Hadde bestilt henting på togstasjonen, men ingen dukket opp. At det senere viste seg å være min feil siden jeg hadde bestilt hotell til februar i stedet for januar, snakker vi ikke om.
Vel fremme på hotellet fikk vi tildelt rom og hoppet til køys, etter å ha beundret utsikten til det gyldne tempelet fra taket på hotellet.

Lørdag morgen dro vi rett til tempelet etter frokost. Det var fleece og boblejakke-temperatur, men i tempelet er det ingen bønn - eller jo det er det jo hele tiden... - sko og sokker måtte av. Så der tuslet vi. Barbeint med boblejakke. På iskald marmor. De har heldigvis vært så grei å legge ut teppe rundt hele innsjøen, så vi fikk for det meste gått på det.

Det var en egen stemning inne på tempelområdet. Utrolig vakkert. Respektfullt. Sangen fra tempelet hørtes på høytalerne over hele området. Og folk ruslet rolig rundt. Noen badet i vannet som sies å skulle ha helbredende effekt. Noen ba. Noen satt rolig og mediterte, mens andre - mange andre. Oss inkludert - foreviget tempelet fra alle kanter.


The golden temple



Tempelvakt



Fine mannen




Eg og tempelet


Det var ikke mange vestlige i tempelet da vi var der. Men til gjengjeld var det veldig mange Indisk -Canadiske turister. Og mange kom bort og ville snakke med oss.



Hyggelig passiar med Canadisk turist



Kuppelen, som sies å være formet som en lotusblomst som vender ned mot jorden, skal være dekket av 100kg gull. Resten av tempelet er dekket av kobber.



Bygget man går igjennom for å komme inn til innsjøen og det gyldne tempel. Bygget fremst til høyre i bildet er damenes badehus.



Chaiwalla - temannen

Canadisk turist




 På taket av det gyldne tempel. Det var egentlig ikke lov å ta bilder der, så vi snek oss til et bilde. Superfort. Det orange jeg holder er noe sukkersnacks innpakket i en turban (tror jeg). Gave fra tempelet etter å ha gitt en liten pengedonasjon.  

 

Tempelvakt

En som så gjerne ville bli tatt blide av. Og sånt sier man da ikke nei til.

Sjarmerende superselger i sko-oppbevaringshuset. Overtalte meg til å kjøpe masse postkort selv om jeg egentlig allerede hadde kjøpt et annet sted.

Alle Gurdwaraer (sikhtempler) serverer gratis mat til alle besøkende. Maten kjøpes med penger fra donasjoner, og alt foregår på dugnad.

Matsalen der maten er gratis og alle er velkommen.



Bakelaget.

Oppvasken.

Pilgrimmer

Reisefølget mitt. Fra venstre: Kari, Leif-Arne, Johanne og Hege

Amritsar by

Som sagt ikke noe å skrive hjem om. Nå skal det sies at vi ikke brukte mye tid på å utforske byen. Men det vi så var stort sett preget av den indiske middelmådigheten som sier at hvis det funker, så er det ikke så nøye hvordan det ser ut. Mange av bygningene burde vært pusset opp for flere tiår siden og klaser med ledninger så vi over alt. Byen hadde rett og slett et stort forbedringspotensiale.

Fine mannen.

Sukkerspinn anyone?

Gateselgere vis a vis en moderne pizzarestaurant.  





Sikh-reklame

Det er liksom allslags i trafikken

Blonde jenter - alltid en hit!

Lørdag ettermiddag satt vi kursen mot grensen til Pakistan for å få med oss Wagah border ceremony som er en del av den daglige rutinen ved grensen. Denne grensestasjonen var forresten tidligere det eneste stedet man kunne krysse grensen mot Pakistan, og er en del av Grand Trunk Road som er en av sør-Asias lengste og eldste hovedveier.
Turen gikk i en jeep med sitteplasser til 9, men vi var på ekte indisk vis langt mennesker flere både til og fra. Det var en opplevelse i seg selv, akompaniert av høy indisk musikk.

Lastebiler som venter på å passere grensen mot Pakistan.

Ved grensen mot Pakistan. Stappfullt på tribunene og stor stemning.

Gutta som kan kunsten å gå fort og sparke høyt.

"Skulle vi ikke sparke nå? "

Åpen grense. Legg merke til tribunene i Pakistan. Litt tommere enn i India, kan man si.

Chearleader.

Vi var heldigvis velkommen tilbake.

Grensevakt

Grensevakt

Tilbake i Amritsar dro vi tilbake til tempelet for å få med oss kveldsritualet der de pakker bort den hellige boken for kvelden. En fantastisk opplevelse. Det var ikke så mye folk som fryktet, så vi kom oss helt inn i det gyldne tempelet og hadde god utsikt til det som skjedde. Boken, som er mesteparten av dagen er under en haug med tepper, ble pakket ut, for så å pakket inn igjen og bært i prosesjon til dit den hviler for natten. Alt mens prestene sang fra de hellige tekstene. Magisk.

Harmandir Sáhib  by night

Søndag dro vi først til det området av byen som blir beskrevet som middelklassens tilholdssted. Det skulle være en gate med butikker,  restauranter og kaféer. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde sett for meg en fin, ren gate med fine butikker og tiltalende spisesteder. Så feil kan man ta. Det var ikke det at det var så ille, men det var ikke spesielt tiltalende heller. Stedet ga meg, som resten av Amritsar, en trang til å rydde.   Det ble frokost på PizzaHut før vi satte kursen mot hinduenes svar på det gyldne tempel; Sri Durgiana.


Burger King.

 Sri Durgiana kalles egentlig sølvtempelet pga noen utskjærte sølvdører. Det er bygget veldig likt til Sikhenes gyldne tempel, og vannet som omgir det blir sett på som hellig.



Kari og jeg foran inngangen til bygget som fører inn til hinduenes gyldne tempel.

 

Sri Durgiana.

Vestlige er alltid et yndet foto-objekt blant indere. Her er det Kari som havner i en ung gutts fotoalbum.

Donasjoner til tempelet blir nøye notert i marmor.

Et brudgomsfølge vi traff på utenfor tempelet. Brudgommen er på tradisjonelt vis dekket med penger mens familie og venner følger og danser rundt ham.



Appelsinjuice på gamlemåten



Unger med drage, boss og ku.