Om å klype seg i armen - del 1

Noen ganger må man det. Prøve å være skikkelig tilstede i øyeblikket. Ta inn over seg alle lyder, lukter og inntrykk. Og klype seg i armen.

Må ærlig innrømme at jeg ofte har hatt lyst å klype noen andre i armen her i Delhi. Som i hard og vond klyping. Vanlig, dagligdagse ting som vi nesten ikke tenker over i Norge kan nemlig ofte vise seg å bli en  kjempeutfordring, og folk er ikke alltid like hjelpsom. De svarer ofte uten å ha forstått spørsmålet og henviser gjerne til noen andre. Et helt annet sted.

Så da jeg i dag skulle på postkontoret for å sende noen pakker trakk jeg pusten dypt inn og hadde en liten motivasjonstale for meg selv før jeg gikk inn. "Ikke la deg irritere, bare smile, dette går så bra".

Saken er nemlig den at inderne er veldig glad i god innpakning. Pakkene skal helst pakkes med lerret ytterst og så sys igjen. Og det hadde selvfølgelig ikke jeg gjort. Mine pakker var godt innpakket, men ikke igjensydd og ikke lukket, for man vet aldri hva de plutselig vil kontrollere.

Jeg kom altså inn på postkontoret og oppdaget at det kun var en luke i skranken som så ut til å ha noe med post å gjøre. Alle andre var banktjenester. Jeg fant ingen pakkedisk der de kunne sy pakkene mine, og all infoen på veggene var på hindi.
Det var lang kø, så i stedet for å stille meg i den spurte jeg en dame som stod der med en pakke (sirlig sydd, sådan) om hvor hun hadde fått det gjort. Hun fortalte at hun hadde gjort det selv, men rådet meg til å gå å snakke med damen valutavekslingsskranken. Kanskje hun visste råd.
Verd å prøve, tenkte jeg, og gikk og spurte med mitt fineste smil. Svaret jeg fikk var et eller annet marked. Prøvde å spørre om det var langt unna, men da var samtalen over. Har vært med på liknende før. De henviser deg til et annet sted der du må få ting gjort og du ender opp på en endeløs vandring i varmen der alle man spør sier at "joda, det er rett her borte". Tanken på en sånn tur var lite fristende, så jeg gjorde et siste forsøk på postkontoret.

Ved enden av skranken var der en dør, og der stakk jeg hodet inn. Traff på en veldig søt dame som ikke snakket et ord engelsk, men som gjerne ville hjelpe. Jeg prøvde å forklare at jeg skulle sende pakker, og at jeg bare lurte på om de var godt nok pakket, men hun bare smilte og loste meg igjennom hele postkontoret. Innimellom stoppet hun og pekte på noen, og jeg prøvde meg med et "you speak english?", men det gjorde de tydeligvis ikke. Til slutt kom vi frem til et hvitt kontor der det satt en pitteliten mann bak en veldig stor pult. Han hadde noen papirer på pulten, og det var det. Ikke pc eller noe annet. Damen viste meg inn og jeg forstod at dette måtte være sjefen.

Jeg gjorde mitt beste som ung, kvinne i nød og fikk forklart hva jeg lurte på. Mannen lurte på hva som var i pakkene, og da jeg åpnet, viste og skrøt av indiske lykkebringere som skulle bringe lykke i Norge, da smilte han godt.

Du vet sånn bjelle som de av og til har på resepsjonsdisken på hoteller på film? En sånn tok han plutselig frem. Og begynte å slå på den. Mye og lenge. Da ingenting skjedde, til tross for veldig høy og intens bjelling, begynte han til slutt å rope, eller rettere sagt brøle, noe som hørtes ut som et navn og til slutt kom det en fyr tuslende. Etter en lang diskusjon om pakkene mine fikk fyren tydeligvis beskjed om å fikse dette for madam (meg).

Så den som plutselig hadde gått forbi køen og satt halve postkontoret i arbeid, det var meg. Det tar alltid en haug med folk å få ting gjort, uansett hva det gjelder, og denne gangen telte jeg 7 personer. Mens jeg selv, etter å ha kommet tilbake i postlokalet gjennom en dør, fra kontoret til den lille mannen, der det stod Senior postmaster, bare satt på en benk og så på køen og folkene som jobbet, før jeg fikk betale og gå.

Så utrolig hjelpsomme og hyggelige hadde jeg aldri forventet at de skulle være på et sånt kontor. Hadde forventet at dette skulle være utrolig mye mer styrete, basert på tidligere erfaringer. Men vet du hva. Et lite øyeblikk for menneskeheten, men et stort øyeblikk for unge frøken Rutle.
Klype seg selv i armen.