Om å klype seg i armen - del 2

Noen ganger bare vet man. Det er utrolig rart, men den overbevisende følelsen av at noe blir veldig bra stemmer faktisk. Av og til i alle fall. 

I dag visste jeg det før jeg dro. Men da rikshawen stoppet, og jeg så dette, da var jeg helt sikker. 

Vet ikke helt hvorfor. Om det var den bra opplevelsen på postkontoret som gjorde meg så positiv, eller om det var han karen her:     

   

- en utrolig hyggelig rikshawsjåfør som fortalte om sitt kjærlighetsekteskap (i motsetning til arrangert) og sine 4 barn,  (Jeg løy selvfølgelig på meg et ekteskap og et par unger) snakket om frigjøringsdagen som er på søndag og lo av punjabipolitiet som kjørte forbi med sirener og tre mann på lasteplanet som prøvde å vifte vekk trafikken med armene. 

Eller kanskje grunnen var at jeg hadde lest en spennende artikkel om det tibetanske markedet i Delhi og gledet meg til å se det. Og fordi jeg føler en dragning mot alle de små fjell-landene nord for India. 

Eller kanskje det var bønneflaggene på taket. Eller kråkeslott-byggestilen. 

Uansett. Det føltes bare utrolig riktig (enda så patetisk det måtte høres ut) å være akkurat der akkurat da. 

Det eneste som var litt kipt var at jeg måtte gå over en gangbro. Og der hadde tiggerne satt seg til. Smart sted. Skjønner de godt. Ubehagelig å måtte gå så nærmt forbi hvis man ikke vil gi noe. Eller ikke har noe å gi. 

Jeg hadde heldigvis noen kjeks i vesken som jeg delte ut. 

Før jeg dro var det utrolig mange som sa at jeg sikkert kommer til å komme hjem med en inder. Hvis det hadde vært opp til meg så hadde jeg faktisk det. Ikke en indisk mann, som alle snakket om, men et barn. Eller flere for den del. 

Det er ikke så ofte jeg tar bilder av tiggerbarna, tror faktisk dette er det første, men de her var bare så utrolig søte. Alle er egentlig det. Hjerteskjærende søte. Kunne tatt de med hjem alle sammen.

Eldstemann smilte masse før jeg tok bildet, og etterpå da hun fikk se det. Men inderne har en greie med at man ikke skal smile på bilder, så da jeg tok bilde ville hun ikke smile. 

                                  

Etter å ha passert tiggerne på vei ned fra broen og spurt meg frem fant jeg til slutt inngangsporten til markedet. Tibetan Refugee Colony. 

                                        

Den første jeg møtte da jeg kom inn porten var han her kjekkasen som veldig gjerne ville at jeg skulle ta bilde av ham. Og sånt sier man da ikke nei til. Kompisen var dessverre litt sjenert, så han ville ikke være med. 

Innenfor portalen var det en smal labyrint med boliger og butikker. 

Og jeg hadde ikke gått langt da jeg traff han her. Eller det vil si, han traff meg. Han gikk nemlig rundt med en kutips og ville rense ørene til folk. Jeg hørte en gang en som sa at man aldri skal slippe menn til i ørene, så jeg takket fint nei. Han klarte å snike seg til å få tatt meg litt på rompen, og jeg fikk tatt bilde av ham, så jeg tror vi begge var fornøyd med utfallet av møtet likevel. Til tross for at han ikke fikk lov til å pille meg i øret. 

Gjennom et smau, rundt et hjørne og plutselig var jeg på en åpen plass med gatekjøkken (eller streetfood som inderne kaller det) og Buddhist-templer. Klype seg i armen. 

Gikk videre og før jeg visste ordet av det hadde jeg snublet inn i en skredderstue. 

Rundt neste hjørne åpenbarte det seg en liten plass med tuntre og en liten restaurant.  

Og butikker

Og smykkeboder

Og Dalai Lama - stæsj

Og midt inni det hele; en sykkelrikshaw

Og munker. Fine munker.

Og mens jeg gikk der og kløp meg i armen var det plutselig noen som smilte med hele fjeset og sa hei. Jeg har absolutt ingen anelse om hva denne mannen prøvde å si til meg, men han snakket masse mens han holdt meg i hånden og vekslet mellom å kysse meg på hånden og å ta hånden min til pannen sin. Men det føltes som om han sa at det var stas å treffe meg. Og jeg synes det var stas å treffe ham. 

Og skobutikker. Utrolig mange av de på et lite areal. Mye Converse. Kan lett bli dyrt.

På vei tilbake til plassen ved templene kom jeg i snakk med han her. Skulle gjerne ha vært flinkere til å huske navn, men de har dessverre litt for vanskelige navn for meg. Uansett så var han utrolig hyggelig og fortalte at han satt der og ba for folk mot betaling. Veldig kjekt for de som liker sånt. Og det aller beste var at han ikke spurte om å be for meg. Vanskelig å avvise sånt på en hyggelig måte, så det satte jeg utrolig pris på. 

Og så var jeg tilbake på plassen foran templene. 

Det vanlige er at det er litt ro rundt et tempel. Men her spilte ungene faktisk cricket! Og ballen var inne i tempelet minst en gang uten at noen reagerte nevneverdig på det. 

Det er helt utrolig. Midt i en kjempestor by, like ved en seksfelts vei, innimellom noen hus finnes det et sånt sted som det her. En helt egen liten verden. De voksne drikker te og ser på ungene som leker foran tempelet, der de troende går ut og inn uten å la seg affisere av det som skjer rundt de. En gammel munk sitter skjelvende på en benk og en gutt med moderne utseende og tatovering på armen går bort og gir ham suppe. Og midt i det hele høres plutselig tromming og sang fra tempelet. 

                           

Og der sitter jeg. Smilende på en benk. Helt tilstede i øyeblikket. Kommer i snakk med en mann som tilfeldigvis i løpet av samtalen nevner at det tibetanske markedet er 3km unna. Hvilket betyr at jeg ikke har vært der ennå. Jeg har bare vært i den tibetanske kolonien og kan få lov til oppleve markedet på nytt en gang til. På en måte. Jeg bare smiler. En helt vanlig fredags ettermiddag.

Klyper meg selv i armen.