India vs Norge

Denne listen, eller rettere sagt disse listene, er ikke komplett og ikke satt opp i noen spesiell rekkefølge. Det er bare det jeg kom på i farten. Har sikkert glemt mye av dette når jeg kommer hjem til rene, stille Bergen, så dette er for å minne meg selv om hva jeg tenkte i mars 2011.

Ting jeg savner og gleder meg til:

Venner
maten
kjøkkenet
komfyren
vaskemaskinen
kjøleskapet
fryseboksen
vinduer som kan åpnes uten at det kommer masse mygg inn
do som flusjer hver gang
badet
dusjen
gangen der jeg kan ha klær hengende fremme hele tiden (her blir det fort dekket av svart støv)
sentralfyring
sa jeg maten?
vaktmesteren
soverommet mitt med åpent vindu
terassedøren som kan stå åpen hele tiden
terassen
sofaen
sengen
dyne



Ting jeg kommer til å savne fra India

India.
venner
fint vær
rikshaw
lukten av røkelse
magiske opplevelser
rikshaw
INA market
shopping!
reising
utelunsj fra februar
utepils fra februar


Ting jeg ikke kommer til å savne:

leiligheten
løshunder
husverten
spytting og andre ekle kroppslige ting folk driver med her
frustrasjon over dagligdagse ting som blir unødvendig vanskelig
ekstrem varme
tuting
trafikken
myggstikk
håravfall
rensing av grønnsaker

Makeløse Varanasi - City of Light.

Eller "Reisen til det aller helligste".
For det er det det er. Det aller helligste stedet på jord for hinduene.
For oss andre er det en av verdens eldste levende byer med en historie som strekker seg 3000 - 5000 år tilbake i tid. Eller som Mark Twain sier det:

Benares er eldre enn historien, eldre enn tradisjonen, til og med eldre enn legenden, og føles dobbelt så gammel som historien, tradisjonen og legenden til sammen.  

Min ynglingsreisebokforfatter; Per'en skriver følgende:

Først lyder hundeglam, deretter tramping av nakne føtter gjennom de trange smugene. I grålysningen tripper hinduistiske pilegrimer i safrangule kjortler og med hvite penselstrøk i pannen gjennom den sovende byen ned mot elven.
Når solen står opp over Ganges og trappene skinner i gull og vannflaten glitrer, må man være der. Det er det magiske øyeblikket i Varanasi, og det varer høyst en halv time. En stemme roper gjennom en høytaler, små klokker kimer fra et tempel. Pilegrimer stiger verdig ned i elven til vannet når dem til midjen, de løfter hendene sine, som er fylt med vann, mot solen som gir byen sin gullglans. 

 Og der skal vi. I morgen. Mamma, pappa, Hildegunn, Sylvi og jeg.
Jeg var der i 2004 og ble totalt forelsket. Det er det mest magiske stedet jeg noen gang har vært. Det er noe med stemningen. Atmosfæren. Veldig spesielt.
Merker at jeg er nesten litt nervøs for å reise tilbake. Tenk om ikke det blir like bra som sist. Tenk om jeg har glorifisert opplevelsen i hodet.
Men det blir det. Og jeg har ikke det.
Det blir fantastisk.
Og jeg gleder meg.
Skikkelig.

Staselig besøk i Delhi - oppdatert med flere bilder

Etter å ha snakket om det i noe som virket som en liten evighet var de her plutselig. Mamma, pappa og Hildegunn.

Allerede på flyplassen stod opplevelsene i kø. De fikk den første smakebiten av indias evige soundtrack. Tuting. (Og det er endatil et ganske stille og rolig sted.) Og i tillegg fikk de oppleve meningsløs køståing og forhandling om taxipris.
Turen gjennom Delhis nattestille gater gikk bra, hotellet var fint, og jeg tror alle sovnet i det hodet traff puten.

Lørdag bar det ut på sightseeing med første stopp Humayun's tomb, som er mausoleet over stormogulen Humayun. Det ble bygget i 1569 og ligger i en stor, vakker hage.



Humayun's tomb



Hildegunn veksler euro med rupi for en hyggelig mann som jobbet der.

"Ta bilde av oss da!"

Etter det dro vi til Connaught Place der pappa fikk bestilt seg dress, og så spiste vi lunsj i solen på en takterasse. Føltes absolutt ikke feil selv om vi kun er i midten av februar.

Ferden videre gikk gjennom Old Delhis travle hovedgate Chadni chowk, innom en Gurdwara (Sikh-tempel), gjennom trange smau der du kan få kjøpt alt hva hjertet begjærer og videre til Indias største moskee, Jama Masjid.

Chadni chowk



Gjengen i "smykkegaten"

Pappa tester tradisjonelle hodeplagg

Telefonsentral....

Jama Masjid

Utfordrende støvtørking

Pappa deler ut drops til noen veldig søte (tigger-) unger

Etter en hel dag med masse intrykk hadde gjengen ikke fått nok, så da tok vi turen innom Tibetan Refugee Colony i tillegg. ("Klype seg i armen-stedet") Det er fortsatt like fint der, med smilende mennesker og god stemning. og det var stas å kunne sitte på tempelplassen sammen med mamma, pappa og Hildegunn og nyte atmosfæren og en kopp chai (indisk te).
Dagen ble avsluttet med middag under stjernene på Italian Cultural Centre.

Chai i Tibetan Refugee Colony

Mor og far lot seg sjarmere av en liten tiggerjente. 

Søndag begynte vi dagen ved Lotustempelet. Men det var ikke bare tempelet som var attraksjonen denne dagen. Vi fortsatte trenden fra Humayons tomb der vi hilste på flere skoleklasser, og smilte til fotografer og hilste på store og små. Akkurat som ekte superstjerner.

Sånn er det å være superstjerne....

Etterpå dro vi til Hare Krishna tempelet ISKCON. Et absurd sted med egen restaurant, suvenirbutikk, opplevelsessenter og selvfølgelig tempel.

Pappa filmer utenfor tempelet

Hildegunn og mamma

Er utrolig nysgjerrig på robot showet, så det må sees neste gang!

Krishna statue under oppussing

Lunsj ble inntatt på en takterasse i et av mine favorittsteder, Hauz Khas. En koselig bydel med bra butikker, rester etter en gammel moskee, madrasa og det kongelige vannreservoar og ikke minst The Living Room som er en veldig bra restaurant/bar med koselig takterasse og god mat.

Dagen ble avsluttet med dongeribukseshopping og litt senere veldig god middag på indisk restaurant i Defence Colony.

Etter en strålende dag i Agra med besøk i Agra Fort og Taj Mahal har de nå reist til Jodhpur. Da jeg snakket med de i går stod stemningen i taket, så jeg regner med at de fortsatt koser seg.

De siste meldingene fra gjengen på tur er at de har ridd på kamel i sanddynene utenfor Jaisalmer og at de nå ligger og slanger seg på en strand i Goa. Det minker visst på både cognac og sigarer, så det virker som om stemningen er god.

To be continued... :)

Når stjernene står i bane

Når man endelig finner festen etter å ha brukt over en time på noe som skulle ha tatt 20 minutter, fordi det var ingen som visste veien. Og man ler og vet at dette er typisk India.
Når man treffer gamle venner og nye venner, og drikker øl på en takterasse (i begynnelsen av februar) mens man diskuterer India, livet og kjærligheten.
Når man etterpå kjører gjennom Delhis folketomme gater. Midt på natten. Og hører på Sufisang.
Når stjernene står i bane og ting bare er riktig.
Da er det ekte magi

Amritsar

Per'en, som jeg liker å kalle ham -min favorittreiseguideforfatter - nevner ikke Amritsar by før man har bladd noen sider ut i kapittelet. Og det forstår jeg godt. Det var virkelig ikke mye å nevne. Men det skal jeg komme tilbake til. Jeg har nemlig tenkt å begynner med det viktigste. The Golden Temple. Sikhenes fremste helligdom der den siste guruen Sri Guru Granth Sahib - oversatt: "Boken med mesterens hellige lære" - befinner seg.

Vi ankom Amritsar med tog fredag kveld. Hadde bestilt henting på togstasjonen, men ingen dukket opp. At det senere viste seg å være min feil siden jeg hadde bestilt hotell til februar i stedet for januar, snakker vi ikke om.
Vel fremme på hotellet fikk vi tildelt rom og hoppet til køys, etter å ha beundret utsikten til det gyldne tempelet fra taket på hotellet.

Lørdag morgen dro vi rett til tempelet etter frokost. Det var fleece og boblejakke-temperatur, men i tempelet er det ingen bønn - eller jo det er det jo hele tiden... - sko og sokker måtte av. Så der tuslet vi. Barbeint med boblejakke. På iskald marmor. De har heldigvis vært så grei å legge ut teppe rundt hele innsjøen, så vi fikk for det meste gått på det.

Det var en egen stemning inne på tempelområdet. Utrolig vakkert. Respektfullt. Sangen fra tempelet hørtes på høytalerne over hele området. Og folk ruslet rolig rundt. Noen badet i vannet som sies å skulle ha helbredende effekt. Noen ba. Noen satt rolig og mediterte, mens andre - mange andre. Oss inkludert - foreviget tempelet fra alle kanter.


The golden temple



Tempelvakt



Fine mannen




Eg og tempelet


Det var ikke mange vestlige i tempelet da vi var der. Men til gjengjeld var det veldig mange Indisk -Canadiske turister. Og mange kom bort og ville snakke med oss.



Hyggelig passiar med Canadisk turist



Kuppelen, som sies å være formet som en lotusblomst som vender ned mot jorden, skal være dekket av 100kg gull. Resten av tempelet er dekket av kobber.



Bygget man går igjennom for å komme inn til innsjøen og det gyldne tempel. Bygget fremst til høyre i bildet er damenes badehus.



Chaiwalla - temannen

Canadisk turist




 På taket av det gyldne tempel. Det var egentlig ikke lov å ta bilder der, så vi snek oss til et bilde. Superfort. Det orange jeg holder er noe sukkersnacks innpakket i en turban (tror jeg). Gave fra tempelet etter å ha gitt en liten pengedonasjon.  

 

Tempelvakt

En som så gjerne ville bli tatt blide av. Og sånt sier man da ikke nei til.

Sjarmerende superselger i sko-oppbevaringshuset. Overtalte meg til å kjøpe masse postkort selv om jeg egentlig allerede hadde kjøpt et annet sted.

Alle Gurdwaraer (sikhtempler) serverer gratis mat til alle besøkende. Maten kjøpes med penger fra donasjoner, og alt foregår på dugnad.

Matsalen der maten er gratis og alle er velkommen.



Bakelaget.

Oppvasken.

Pilgrimmer

Reisefølget mitt. Fra venstre: Kari, Leif-Arne, Johanne og Hege

Amritsar by

Som sagt ikke noe å skrive hjem om. Nå skal det sies at vi ikke brukte mye tid på å utforske byen. Men det vi så var stort sett preget av den indiske middelmådigheten som sier at hvis det funker, så er det ikke så nøye hvordan det ser ut. Mange av bygningene burde vært pusset opp for flere tiår siden og klaser med ledninger så vi over alt. Byen hadde rett og slett et stort forbedringspotensiale.

Fine mannen.

Sukkerspinn anyone?

Gateselgere vis a vis en moderne pizzarestaurant.  





Sikh-reklame

Det er liksom allslags i trafikken

Blonde jenter - alltid en hit!

Lørdag ettermiddag satt vi kursen mot grensen til Pakistan for å få med oss Wagah border ceremony som er en del av den daglige rutinen ved grensen. Denne grensestasjonen var forresten tidligere det eneste stedet man kunne krysse grensen mot Pakistan, og er en del av Grand Trunk Road som er en av sør-Asias lengste og eldste hovedveier.
Turen gikk i en jeep med sitteplasser til 9, men vi var på ekte indisk vis langt mennesker flere både til og fra. Det var en opplevelse i seg selv, akompaniert av høy indisk musikk.

Lastebiler som venter på å passere grensen mot Pakistan.

Ved grensen mot Pakistan. Stappfullt på tribunene og stor stemning.

Gutta som kan kunsten å gå fort og sparke høyt.

"Skulle vi ikke sparke nå? "

Åpen grense. Legg merke til tribunene i Pakistan. Litt tommere enn i India, kan man si.

Chearleader.

Vi var heldigvis velkommen tilbake.

Grensevakt

Grensevakt

Tilbake i Amritsar dro vi tilbake til tempelet for å få med oss kveldsritualet der de pakker bort den hellige boken for kvelden. En fantastisk opplevelse. Det var ikke så mye folk som fryktet, så vi kom oss helt inn i det gyldne tempelet og hadde god utsikt til det som skjedde. Boken, som er mesteparten av dagen er under en haug med tepper, ble pakket ut, for så å pakket inn igjen og bært i prosesjon til dit den hviler for natten. Alt mens prestene sang fra de hellige tekstene. Magisk.

Harmandir Sáhib  by night

Søndag dro vi først til det området av byen som blir beskrevet som middelklassens tilholdssted. Det skulle være en gate med butikker,  restauranter og kaféer. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde sett for meg en fin, ren gate med fine butikker og tiltalende spisesteder. Så feil kan man ta. Det var ikke det at det var så ille, men det var ikke spesielt tiltalende heller. Stedet ga meg, som resten av Amritsar, en trang til å rydde.   Det ble frokost på PizzaHut før vi satte kursen mot hinduenes svar på det gyldne tempel; Sri Durgiana.


Burger King.

 Sri Durgiana kalles egentlig sølvtempelet pga noen utskjærte sølvdører. Det er bygget veldig likt til Sikhenes gyldne tempel, og vannet som omgir det blir sett på som hellig.



Kari og jeg foran inngangen til bygget som fører inn til hinduenes gyldne tempel.

 

Sri Durgiana.

Vestlige er alltid et yndet foto-objekt blant indere. Her er det Kari som havner i en ung gutts fotoalbum.

Donasjoner til tempelet blir nøye notert i marmor.

Et brudgomsfølge vi traff på utenfor tempelet. Brudgommen er på tradisjonelt vis dekket med penger mens familie og venner følger og danser rundt ham.



Appelsinjuice på gamlemåten



Unger med drage, boss og ku.